New Zealand Updates=)

Advarsel!! Dette innlegget ble lenger enn langt og jeg ber folk som ønsker å lese hele innlegget om å utvise aktsomhet. Det kommer til å kreve utholdenhet å komme gjennom de 3569 ordene innelgget består av inkludert denne forteksten og bildetekst.. For de som holder ut og leser rubbel og bit, vil bli belønnet med å få ta del i ei fantastisk innholdsrik helg med rugbykamp i Wellington. Her får dere lese absolutt alt og linker til nasjonalsang og haka vil dere finne. I tillegg forteller jeg om forsovinger, knall og fall, fulle menn, forsvunnen billett og en superflott rugbykamp mellom All Blacks (New Zealand) og the Wallabies (Australia) der All Blacks rett og slett overkjørte the Wallabies og sendte de slukøret tilbake “Down Under”. Enjoy reading for dere som orker å lese alt, og for dere som ikke orker å lese alt; det er lov til å bare titte på bildene også, de forteller mye av historien=) LYKKE TIL!!!

Jeg skjemmes nesten av den lange teksten, så må gjemme meg litt bak en Silver Fern-grein inne i Wellington Botanical Garden…

Silver Fern-blad-to-be=)

Hælga 18. – 20.september ble jo tilbringt i Wellington, og på kvelden lørdag 19.september var jeg på rugbykamp mellom All Blacks og Australia=) Det hele var en kjempefin helg, men det skulle vise seg at jeg hadde ikke bare flaksen på min side denne helga. Eller, man kan jo igrunnen si at det var nettopp det jeg hadde… Historien er som følger:

Silver Fern er NZs nasjonalsymbol sammen med kiwien.

Etter en litt sen kveld på datasalen på biblioteket for å fullføre en innlevering i ernæring ble det litt sent i seng. Jeg måtte jo pakke ned noen klær også så jeg ikke reise i kun det jeg sto og gikk i. Dessuten måtte jeg presse ned noen ord til dere før jeg gikk og la meg. Mener å huske at mamma kom med en kommentar om hvor mange timer jeg skulle sove den natta. Hun tok ganske rett i sine antagelser.. Når vi snakker om flaks. Jeg vet ikke hvor mye flaks det egentlig var siden det startet med en dum handling av meg. Jeg hadde jo bestilt billetten til rugbykampen på nettet, og den kom i posten i en fin, hvit konvolutt. Jeg husker jeg la den til side på et lurt sted. Nå hadde det seg også slik at jeg hadde en dunge med papirer som skulle kastes liggende på gulvet en periode, denne hadde jeg kastet i papirkurven til ovnen vår en ukes tid eller mer tidligere. Nå var det slik at vi var på tur med beef and deer klassen denne torsdagskvelden, og jeg synes å huske at vi kom sent hjem. På vei hjem fra turen kommer jeg til å tenke på billetten min. Hmm.. Lenge siden jeg har sett den, ja, jeg la den jo på en lur plass. Så jeg sa til meg selv at jeg skulle finne denne før jeg gikk på datasalen. Så da middagen var vel fortært og jeg hadde kikket litt rundt meg og ikke kunne få øye på konvolutten med billetten i så måtte jeg jo begynne å lete. Billetten til rugbykampen måtte jo finnes et sted!! Så jeg begynte å lete. Og jeg lette og lette. Jeg endevendte hele rommet og lette gjennom alle papirene mine og alle turistbrosjyrene mine. Flere ganger. Til slutt hadde jeg en litt dårlig følelse i magen og jeg måtte innse at billetten min IKKE var å finne på rommet mitt iallefall.

Bilderedigeringstrøbbel: Ferntree-knopper i Wellington Botanical Garden. Jeg synes disse “klumpene” er såååå kule. Jeg synes det er så fint når jeg ser de i midten av bregnetrærne når jeg kjører langs veien. Det er skikkelig NZ-feeling når det er bregnetrær langs veien, desverre dårlig med det her i området (Christchurch) men flust på Nordøya, å på the West Coast.

Det gikk så langt at jeg var inne på ticketmaster.co.nz for å se på hva jeg skulle gjøre når billetten var borte. Jeg satt med telefonen i hånda og skulle ringe, men så begynte jeg å tenke på papirdungen jeg hadde hatt liggende. Kunne brevet med billetten ha havnet der? Uten at jeg hadde vært klar over det?? Kunne den det??? Oj.. Enn om den hadde det??? Jeg begynte nesten å kaldsvette litt. Sjangsen for at billetten var borte for alltid om den hadde vært i den dungen var absolutt tilstede. Lena og Franny hadde fyrt mye i ovnen den siste uka husket jeg. (Det var de som var fyrbøtere i dette huset. De har jo vært sjefer, husmødre som passer på meg og Ashleigh. Jeg vet ikke om det er mere ved igjen engang. Kanskje jeg skal ta en titt en dag så vet jeg om jeg har muligheten til å tenne opp en kald kveld jeg er alene hjemme?) Jeg gikk ut i stua, papireska hadde litt innhold i seg og jeg begynte å lete. Det skal sies at jeg ikke hadde hvilepuls lengre på dette stadiet. Og der, nederst i eska fant jeg en kjent konvolutt, med billetten min i. Å gud a meg hvor glad jeg ble. Juhuuu!! Jeg hadde funnet rugbybilletten min!!! Nesten 1 time tok det før jeg fant den, fra jeg begynte å lete. 1 time! 1 time som jeg kunne sittet på datasalen og skrevet raport. Jaja, jeg var bare overlykkelig for å ha funnet igjen billetten min. Utpå kvelden ble jeg jo ferdig med essayet, og jeg gikk for å levere den. Meeen bygningen som vi leverer ernæringsraporten i var tydeligvis helt stengt, og jeg kunne ikke finne noen steder å vifte med studentkortet mitt. Så jeg tuslet hjem å fant ut at jeg måtte stå opp 10 min tidligere så jeg skulle rekke oppom for å levere essayet før jeg skulle ta bussen til byen å flybussen ut til flyplassen. Alt var godt planlagt og jeg var helt klar for å dra da jeg slukket lyset for å få et partre timers “skjønnhetssøvn” før jeg måtte opp igjen.

Tulipaner i Wellington Botanical Garden

Jeg skulle stå opp rundt klokka 7. Problemet var bare at jeg bomma da jeg skulle trykke på slumre klokka 7. Jeg trykka på stopp alarm istedet. Så før jeg visste ordet av det var klokka 8.45… KRISE!!! 8.45???? Hæ??? Jeg skjønte ingenting. Jeg skulle vært i Christchurch på dette tidspunktet. Klar for å gå på bussen til flyplassen. Hjelp, hva gjør jeg nå?? Jeg skjønte vel såpass at jeg hadde sovnet av, ikke bare litt men over 1,5 time. Shit!!!. Ifølge Lena og Franny var det et meget forvirret hode som stakk ut av døra 8.45. De nevner det ennå, de påstår at de aldri kommer til å glemme uttrykket i ansiketet min. Jeg tviler ikke. Jeg var nok et “bra” syn… “Can any of you drive me to the airport????” Ehm, nei. Det kunne de ikke. De hadde time. Oh, crap, hva gjør jeg nå tenkte jeg.. Men så sa de at de kunne høre med Flo, en tysker som bodde i nabohuset til høyre. Kanskje han kunne kjøre meg i deres bil til flyplassen? De spurte ham om han kunne kjøre, mens jeg irrasjonell som jeg var hoppet i dusjen. Jeg hadde jo planlagt så jeg måtte jo dusje… Jadda.. Det ble en kjapp dusj da. Og jeg var ferdig påkledd og klar til å dra klokka 9. Så jeg plukka med meg sekken og veska mi (et handlenett) og stressa bort til Flo. For ikke bære skulle jeg rekke flyet, men jeg måtte jo levere essayet også!! Som skulle vært inne til klokka 9. Senest. Så jeg begynte jo å bli litt stressa pga denne også.

Bilderedigeringstrøbbel: Magnolia og tulipaner i Wellington Botanical Gardens=)

Flo satt å prata med noen i telefonen da jeg kom, så jeg gikk tilbake til huset for å vente på ham. Begynte å roe meg litt ned, det tar tross alt ikke mer enn maks 25 min å kjøre til flyplassen, så d var gooood tid. Var vel heller værre med ernæringsessayet. Men jeg fant ut om innleveringskassen hørtes tom ut så kunne jeg sende en ærlig mail til læreren å si at jeg hadde sovnet av. D må jo være lov? Etter 5 min kom Flo og vi satte oss i bilen til Lena og Franny og startet opp. Det skal sies at dette også var den første gangen jeg satt i bilden demmers. Flo stoppet utenfor hovedinngangen til skolen, og jeg LØP opp og leverte essayet mitt. 15 min for sent ift fristen, men heldigvis hørte jeg at innleveringsboksen ikke var tømt enda. Hehe.. Kjøreturen til flyplassen gikk greit. Flo lo jo selvsagt litt av meg som hadde sovnet av, og ellers så diskuterte vi regjeringssystemer. hehe.. Kom vel av at Angela Merket kvelden i forveien ble gjenvalgt som leder i Tyskland, så da måtte jo jeg også fortelle at Jens Stoltenberg hade blitt gjenvalgt som statsminister hos oss også noen dager i forveien. Og så ble d litt snakk om valg og partier og slikt. Og jeg som har såå god peiling på det da.. Jadda. Men jeg sa nå det da, at jeg ikke kunne noe mye, at politikk ikke er min sterke side.

Utsikt over Wellingtons havneområde fra toppen av ferga søndag morgen. Knall vær!!!

Et nes med to fyrlykter på vei ut fra Wellington søndag morgen. Hadde lenge planer om å få besøkt en av disse fyrlyktene, men fikk ikke tid iløpet av sommeren. Jeg prioriterte istedet Cape Palliser som er sørligste punkt på Nordøya;)

Jeg takka Flo for skyssen da vi kom frem til flyplassen. Hadde ikke han kunnet kjøre meg så hadde jeg vel måtte tatt taxi. Og det hadde vel fort kunne blitt litt dyrt. Vel fremme og inne på flyplassen hadde jeg et lite forsøk på gang. På vei til Auckland da Maria og jeg var på vei til Fiji så stusset vi på litt lite legitimasjonssjekk, og da jeg reiste tilbake til Christchurch fra Palmerston North var det også mangelfult med legitimasjonssjekk. Så nå gikk jeg aktivt inn for å IKKE vise frem legitimasjon. Innsjekk gikk fint, null legitimasjonssjekk. Eller, det skal ikke mye til med selvinnsjekk på maskin. Meen, klumse-meg var jo i mitt “ess” og klarte først å trykke “Yes” på spørsmålet om “Do you have any firearms or explosives in your baggage?” Vips så var innsjekkingsprosedyrent avbrutt. “Please go and see any of our personell eller nå i den durn”. Jaha ja. Ja, litt flau går jeg for å spørre ei dame om hjelp. Og så var det bare å starte opp igjen som om ingenting hadde skjedd.. Hmm.. Ja, en stykk litt flauere Uthaugsing fortsetter innsjekk, fullfører, får tildelt sete ombord i flyet og plukker med meg pikkpakket og går bort til bagdroppen. Ehmm.. Hva du mangler jeg nå da??? Hmm, neida ingenteng! Tenkte jeg  skulle stille meg i køa for bag drop da jeg ser skiltet med teksten: “Please keep your boarding card ready for check at bag drop”. Boarding card? Hæ? Hvor er det henn da??? Boarding card?  OJ!!! Kanskje en idé å ha det ja. Hmm.. Men hvordan får jeg ordnet det da? Jeg skjønte jo omsider (litt treg som tankegangen va denne morgenen pga den litt brå oppvåkninga) at jeg hadde glemt å ta med meg det da innsjekkinga var fullført. Sååå da ble det en ny å flauere hendvendels til innsjekkingspersonalet… Heldigvis var det null problem å få ordnet nytt boardingkort, men jeg regner med at innsjekkdama rista litt på hodet inni seg av dette mennesket som ikke klarte å få med seg boardingkortet sitt..

Endelig kom jeg meg til gaten og fikk se flyet som skulle ta meg til Wellington. Jeg rakk det!!

(Fortsettelse skrevet 6.mars): Jeg kom meg omsider ombord i flyet, uten å vise legitimasjon av noe som helst slag!! Hvor fantastisk er ikke det?? Det tror jeg aldri hadde gått i Norge. Der må du jo vise legitimasjon både her og der, og om ikke annet vertfall ved ombordstigning. Flyturen gikk greit, reiste sammen med mange dresskledde mennesker, kanskje til og med en kjendis?? Hvem vet!! Haha… Fremme i Wellington tok jeg flybussen til sentrum og så møtte jeg Maria nede i en av sentrumsgatene. Vi tok Cable Car-banen opp til den botaniske hagen for å få litt utsikt over Wellington by før vi tok den ned igjen og sakte men sikkert begynte å bevege oss mot backpackeren vi skulle sove på. For første gang så skulle jeg overnatte på en annen backpacker enn Downtown Backpackers under et besøk i Wellington. Husker ikke hva backpackeren het i farten, men den var nå ganske koselig. I grunnen en standard BBH-backpacker som man kan finne på landet, så jeg regner med den var unik til å være i en av NZs største byer. wellington er jo NZs hovedstad, men den har på nært like mange innbyggere som Auckland som er NZs største by med sine 1.1 millioner innbyggere.

Bilderedigeringstrøbbel: Til venstre ser dere utbredelsen av Christchurch by. Bildet er tatt rett etter avgang. Til høyre kjører flyet over ei svær elv, Waimakariri River. Elva i seg selv er ikke så kjempestor til vanlig, men når det er vårløsning og etter store nedbørsmendger i fjellet så kan NZske Sørøya-elver stige veldig kraftig og veldig fort. Derfor et elveleiet så stort.

Resten av dagen brukte vi til å se oss litt mer rundt før vi var innom Te Papa en tur, og så møtte vi de tre franske jentene som også var kommet til Wellington fra Lincoln for å se rugbykamp. Vi delte rom med to av de, Juliette og Chanelle. Marias hybelsamboer som jeg ikke husker navnet på var der også. Tror ikke vi gjorde så mye den kvelden bortsett fra å ta en tidlig kveld.

Bilderedigeringstrøbbel: Til venstre et gammel smijernsgjerde på den kirkegården vi gikk gjennom på vei ned til byen igjen, og til høyre utsikt over Wellington by fra toppen av Cable Car-banen.

Lørdag morgen var vi oppe i rett tid og så tusla vi litt rundt i byen før vi møtte Inger Helene og Anita nedenfor Cable Caren og så tok vi den på nytt opp. Bare at denne gangen tok vi den ikke ned igjen, men vi gikk gjennom den botaniske hagen istedet. Det var kjempekoselig å se Inger Helene og Anita igjen, og det var en morsom spasertur gjennom den botaniske hagen og gjennom en gammel kirkegård på veien ned til sentrumsgatene igjen. Da vi var nede igjen måtte Anita og Inger Helende sjekke inn på backpackeren de skulle sove på, og Maria og jeg gikk og fånt Kristian og Håkon (de to norske guttene) på en pub. De var også kommet til Wellington sammen med en tysker for å se rugbykamp. Vi venta på denne pubben til klokka var så mange at vi kunne gå til stadion.

Bilderedigeringstrøbbel: På vei til stadion gikk vi tilfeldigvis forbi hotellet hvor All Blacks-spillerne bodde. Rett etter vi passerte gikk de ut i bussen og ble fulgt med politieskorte de 500 metrene til stadion. Til høyre er bilde av en del av “åpningssermonien” før kampen. Ganske stilig, eller hva?

Dere skulle sett den stadion!! Jeg syntes den var gigantisk!!! Jeg må vel med det samme innrømme at jeg har aldri vært på en stor idrettsstadion før heller, men allikavel tror jeg denne stadion er svær!! Siden jeg hadde bestilt billett etter de andre hadde jeg plass et annet sted enn de andre, så jeg måtte se rugbykampen alene. Men det synes jeg ikke gjorde noen ting. Jeg ble sittende med en kiwi på hver side, og hun ene var veldig grei og fortalte litt regler og slikt underveis når det skjedde noe. Før selve kampen startet ble både NZs og Australias nasjonalsanger spilt, og da hele stadion satte i å synge NZs nasjonalsang God Defend New Zealand (trykk for å høre nasjonalsangen), ja da fikk jeg frysninger på ryggen. Nesten så jeg vil si det var en opplevelse å høre alle de X-antall kiwiene synge nasjonalsangen sin!! Stadion var jo fullsatt!! NZs nbasjonalsang er jo også litt stilig. Først synger de den på maori, og så synger de det samme på engelsk etterpå. Jeg liker den jeg=) Om noen er interesserte i å enten høre NZs nasjonalsang eller å se hvordan det var da den ble sunget så kan dere trykke på linken her: All Blacks vs Australia (the Wallabies), Wellington 2009 – NZ Anthem. Dette klippet er fra rugbykampen, fant det på YouTube=) Etter nasjonalsangene var spilt var det klart for All Blacks Haka. Haka er jo en maorikrigsdans, og All Blacks pleier alltid å fremføre denne når de spiller mot andre land. Kjempestilig å se på!! Jeg har også funnet et klipp fra hakaen, og den kan dere se her: All Blacks vs Australia (the Wallabies), Wellington 2009 – NZ Anthem. Her er det et annet klipp også, der dere får se spillerene mer forfra. Tror den også ble filmet på denne rugbykampen, men er ikke helt sikker: Den andre Hakaen. Og så har jeg funnet en tredje haka også, den er også veldig bra. Her kan dere se den: Den tredje hakaen.

All Blacks fremfører hakaen foran “skrekkslagne” Wallabies (australienere) som står på geledd foran kiwikarene=)

Selve rugbykampen var kjempemorsom og det tok ikke lange stunda før 1.omgang var ferdig. 2.omgang ble litt lengre, men det var bare fordi det ble litt kaldt pga den litt sure vinden som sneik seg inn på stadion. All Blacks slo også Australia ned i støvlene, og om jeg ikke husker feil så ble stillinga til slutt 33- 6!! Australia ble rett og slett rundspilt!! Og selv om jeg ikke skjønte mye av spillet så var det ganske underholdende. I det ene øyeblikket løper spillerne rundt, og i neste øyeblikket så ligger de i en skikkelig mølje oppå hverandre i vill kamp om å få tak i ballen. Dere skulle hørt jubelbrusene da All Blacks scorte mål. Det var helt VILT!!! Kan ikke beskrive det med noen andre ord. Bare helt VILT!!

Bilderedigeringstrøbbel: Et par gllimt fra kampen pluss et bilde av en fullsatt tribune. Glemte å nevne at vi tok bølgen noen ganger. Det var skikkelig kult når vi var så mange=)

Jeg møtte de andre igjen etter kampen, og så gikk vi for å oppleve litt av livet på byen. Kunne jo ikke bare gå hjem å legge oss etter en slik kamp!! Da vi var kommet til togstasjonen skulle jeg bare innom for å forsikre meg om når bussen til ferga skulle gå neste morgen og for at de andre ikke skulle vente så lenge på meg så løp jeg. På veien inn til togstasjonen så la jeg merke til en liten kant, og tenkte den måtte jeg passe meg for når jeg løp tilbake. God tanke, men fort glemt. For da jeg løp tilbake etter å ha funnet tispunkt og riktig perrong for bussen så klarte jeg å snuble i denne kanten med det resultatet at jeg fløy langflat bortover asfalten. Og jeg var ikke alene. Det var jo selvsagt tykt av folk rundt meg. Heldigvis slo jeg meg ikke, så jeg bare reiste meg opp og smilte til de som kikket bekymret på meg…  Og jeg gikk de siste metrene bort til de andre. Og akkurat da jeg kom bort til de andre ringte telefonen min. Det var Inger Helene som lurte på hvor vi var. Og siden hun var inne på togstasjonen så løp jeg inn for å hente henne. Idet jeg løp over denne kanten jeg hadde snublet i så kikket jeg litt stygt på den og tenkte at den skulle ikke lure meg mere. Nok en gang en god tanke, men ikke fult så lett gjennomførbar… For da jeg fant Inger Helene løp vi begge ut av togstasjonen og mot de andre som ventet. Og jeg, jeg snublet nok en gang i den samme kanten. Og nok en gang hadde jeg ikke sjangs i havet til å redde meg inn så jeg fløy igjen langflat bortover asfalten. Denne gangen måtte det ha sett litt dramatisk ut for folk rundt meg spurte om det gikk bra. Det gjorde det denne gangen også. Heldigvis! Bare en litt øm finger, litt sårt kne og en bukse som fikk skrellet av litt fibre. Men langt fra nok til å få hull på buksa. Og det var jeg skikkelig glad for, siden jeg ikke har så mange bukser å velge mellom her på NZ. På dette tidspunktet var det vel bare to jeg brukte.. Litt for mye god mat på NZ…. Heldigvis har en lang sommer med masse reising og jobbing endret litt på dette.. Haha…

Bilderedigeringstrøbbel: Se så flott innseilinga til Sørøya var!!! Øverst til venstre skimter vi såvidt the Southern Alps som har et lite snølag på toppen. (Landet nærmest er fortsatt Nordøya). De andre bildene viser bare hvor fint det var inne i Queen Charlotte Sound som er fjorden vi kjører inn i på vei inn til Picton.

Etter disse to knall og fallene i totalt edru tilstand (var vel ikke mange av de som så meg fly bortover asfalten som trodde det..) og etter å forsikret de andre om at jeg var okei (de så nemlig det andre fallet og holdt på å le seg ihjel da jeg sa det var nr to…) så gikk vi videre til en pub. Og der ble vi resten av tiden jeg var på byen. Maria og jeg gikk vel hjem rundt midnatt, en tidlig kveld for en lørdag på byen, men jeg var litt redd for å sovne av neste morgen og ville gjerne ha litt søvn før reisen tilbake til Christchurch. Heldigvis kom jeg meg opp til rett tid, og jeg var fremme på togstasjonen i go tid etter gåturen fra backpackeren. Var vel 20 min å gå tror jeg. Et bra stykke vertfall. Jeg kom meg greit til ferga og ombord. Og overfarten var en drøm!!! Kjempeflott seilingsvær!! Hadde det bare ikke vært såpass kaldt i luften skulle jeg sittet på dekk under hele den tre timer lange overfarten. Men jeg holdt meg innendørs fra da vi kjørte ut sundet fra Wellington og helt til vi kom inn i Queen Charlotte Sound som er “inngangsporten” til Sørøya. Derifra sto jeg bare ute på dekk og nøyt utsikten, for det var så utrolig flott i solskinnet, selv om det var litt kaldt. =)

Bilderedigeringstrøbbel: Kjempeflott natur på veien nedover kysten av Sørøya=) Måtte også legge med et bilde av toglinja som ligger omtrent bokstavelig “i fjærasteinene”. =)

Vel fremme i Picton måtte jeg vente 1,5 time på at bussen som skulle ta meg til Christchurch skulle gå, men det gikk fint. Det var jo bare å sitte i sola=) Bussturen gikk også fint, selv om den ble litt kjedelig på slutten. Da vi hadde pause i Kaikoura så var det noen som plutselig snakket til meg, og det viste seg at det var Lasse og kjæresten hans. Lasse var den femte UMB-studenten på Lincoln forrige semester, men han bodde sammen med kjæresten sin inne i Christchurch by, så jeg så ham nesten aldri. Denne dagen i Kaikoura var faktisk første gang siden jeg snakket med ham på registreringa den første dagen. Han og kjæresten hadde vært i Kaikoura på dagstur og ble med bussen tilbake til Christchurch. Mens vi stoppet i Kaikoura hadde også noen av mennene som satt på bussen vært på pubben en tur, og de var noe godt i formen da de kom ombord igjen. Iallfall den ene. Han dreiv og gnålte til bussjåføren om å få stoppe å pisse flere ganger. Gnålte som en 5-åring faktisk!! Jeg ble nesten flau på hans vegne der jeg satt. En voksen mann!! Til slutt hadde ikke bussjåføren noe annet valg enn å stoppe, tilbeldigvis på det ene utkikspunktet hvor man kan titte ned på en selkoloni. Denne mannen og flere med han ramlet ut av bussen for å pisse. Vi måtte stoppe et sted til for at han skulle få pisse, da var bussjåføren rimelig lei av gnålet, og jeg tror nok han var rimelig close til å hive hele fyren av bussen. Nesten litt synd at han ikke gjorde det. Det hadde han fyllefanten fortjent!! Haha…

Bilderedigeringstrøbbel: De to naturbildene er tatt på stranda i Kaikoura under lunsjpausen bussen hadde der. Det er så flott å se fjellene reise seg bratt opp bare et par kilometer fra kysten. Jeg måtte selvsagt også ta et bilde av fyllefantene som måtte få bussen til å stoppe så de kunne pisse. Han grinete fyren er han til høyre. For å si det slik, de ba om å bli tatt bilde av!!

Etter ei flott helg i Wellington og en super reise nedgjennom Sørøya kom jeg tilbake til Lincoln på kvelden. Nå skal jeg avslutte dette innelgget, for jeg føler at det er blitt litt vel i lengste laget. Jeg får unnskylde meg med at det var en begivenriks helg om ikke annet.

Bilderedigeringstrøbbel: Se den flotte innseglinga det var gjennom Queen Charlotte Sound og mot Picton! Jeg skulle ønske alle sammen fikk oppleve en så flott fergeoverfart som det var denne søndags formiddagen i september=)